Vanlige spørsmål

Påstanden om at bare "galne" folk går til psykolog, er primitiv, fordomsfyllt og røper en uvettig holdning til menneskelige problemer.

At psykologer er "rare" og ser tvers gjennom folk er en seiglivet forestilling. Det er ikke usannsynlig at vi selv er med på å opprettholde denne oppfatningen. Det er noe smigrende ved å blr tillagt slike egenskaper.

En psykologs jobb er å finne ut hva som ligger bak atferd, ord og problemer; være opptatt av slikt som folk ellers er redd for å snakke om. En tør å stille spørsmål ved vanlige oppfatninger og lete etter det bakenforliggende. At psykologer har hatt en tendens til å virke litt aparte er en delvis sannhet - ukonvensjonelle er kanskje mer riktig å si. Det er vel dog her som så ofte ellers - det er de få som skiller seg ut en merker seg. Og når det totale antall psykologer er lite, er det lett å trekke den kortslutning at "alle" er rare.

Psykologene som forsvarere for slikt andre finner kritikkverdig og umoralsk, ligger langs samme linje som ovennevnte. Dersom det er slik at menneskelige problemer alltid har en bakgrunn, en årsak, og går an å forstå ut fra kjennskap til det enkelte mennesket, er det naturlig at den samme forståelse gjelder såvel pene og pyntelige problemer som angst og depresjon og mer utagerende former for symptomer. Hos noen er det slik at de virker ulykkelige og redde når de ikke har det bra; andre blir rasende og voldsomme, stjeler, ruser seg og er brutale. Uansett problemenes ytre form; forståelsen av bakgrunnen for at det går galt er psykologers virkefelt, og uten at vi forstår den er det lite eller ingenting vi kan gjøre for å hjelpe. Det er viktig for oss å få formidlet utad at en som er redd og deprimert, må forstås og aksepteres, støttes som det verdifulle menneske han/hun er. Likeså om problemet ytrer seg mindre sympatisk. Det betyr ikke at vi godtar atferden, men at vi inntar den grunnholdning at mennesket like fullt har verd. Vi startet alle som babyer og småbarn. At vi blir som vi blir bestemmes i hovedsak av hvordan vi blir møtt og tatt vare på av alle vi gjennom oppveksten er prisgitt.

Når vi kommer til spørsmålet om psykologen alltid kan hjelpe, er det viktig å ha klart for seg at den forventning, oppfatning av og holdning til psykologen og hans/hennes arbeidsform er avgjørende for hvorvidt vi opplever å bli hjulpet eller ei. Det sier seg selv at dersom vi for eksempel starter med det utgangspunkt at psykologen er en merkelig skrue som ser tvers gjennom deg, vil utgangspunktet ikke være det aller beste. Det blir like galt om vårt startpunkt er det motsatte, - at psykologen har et råd, bare vi følger det blir alt bra. På den måten setter en seg selv utenfor og mister det perspektiv som er overordnet: Psykologen kan bare hjelpe folk til å hjelpe seg selv bedre enn en hittil har maktet. Menneskelige problemer er aldri så enkle at kun et råd eller to opphever det problematiske. Det hersker usikkerhet blant folk om hvilke metoder og teknikker psykologene benytter seg av. Rent generelt kan en si dette: Det viktigste er samtalen og gjensidig tillit. Den som kommer til psykologen, må i utgangspunktet akseptere at en selv er ansvarlig for å legge frem problemet slik det oppleves, og at en får mange spørsmål til utdyping og nyansering. Mange har hatt den erfaring tidligere i livet at det er vanskelig å stole på andre, at ting en har sagt blir vridd på og brukt mot en. Dermed er en redd for å være åpen, har angst for å bli sett ned på og kanskje også mistrodd. Kanskje nettopp i slike sammenhenger hadde det vært så godt om psykologen "så" hva som plaget, uten at en selv behøvde å si det. En må være villig til å godta at psykologen omformulerer problemet, setter det inn i sammenhenger en selv ikke har klart for seg. Kanskje vil omtale av andre mennesker, foreldre, partner, barn osv. måtte bli ganske så nærgående. Skal det vanskelige først ringes inn og settes i det riktige perspektiv, kan en ikke forvente at dette kan gjøres uten at alt det som virker inn kommer på bordet. Mange synes dette er svært ubehagelig, en har lyst til å bevare for seg selv forestillingen og tanken om at for eksempel oppveksten og foreldrene var snille og greie, - men kanskje var det ikke så likevel. En må ta sjansen på å granske dette.

En må være innstilt på at det stilles krav. Krav om at en endrer visse atferdsmønstre smått om senn - at en for eksempel våger seg på å oppsøke situasjoner en vanligvis er redd for og har unngått. Gjennom samarbeidet med psykologen kan en legge en plan, få støtte og dernest ta mot til seg og tøye sine egne grenser. Frigjøre slikt som er uforløst og innestengt. Psykologen kan ikke oppheve det vanskelige. En dyktig samtalebehandler har uttalt seg omtrent slik til en klient en gang: "Jeg lovet deg ikke en rosenhave, ikke perfekt lykke og rettferdighet. Det eneste jeg kan love deg er å hjelpe til slik at du kan få frihet til å kjempe for disse kvalitetene." Det er en kjensgjerning i samtalebehandling at mange kommer nettopp med denne drømmen om at alt skal bli helt bra, at en skal få helt ny start. Underveis i behandlingsprosessen oppdager en at dette er en forenkling. Selvforståelse og undring er viktige ledd i denne utviklingen. Undring over hvordan problemene henger sammen, og en undrer seg sammen med psykologen.

Psykologisk behandling tar tid. Det finnes ingen teknikker som medfører snarveier. Sagt på en annen måte - psykologisk vekst har sin egen rytme, sitt naturlige forløp. Vi kan kanskje "speede" opp prosessen noe ved hjelp av avspenningsøvelser, hjemmelekser, konkret å endre på et lite utsnitt av vår atferd og tenkemåte, men veksten som sådan følger lover vi ikke kan endre. Det jeg har påpekt hittil, tar utgangspunkt i forhold klienten må innstille seg på dersom han/hun skal ha nytte av behandlingen. Også psykologen på sin side må tilfredsstille visse grunnleggende krav:

Psykologen må oppføre seg og være på en slik måte at han/hun virker pålitelig og inngir tillit. Selve "kjemien" mellom klient og behandler må være riktig, og det er viktig at psykologen sier fra om han/hun føler at dette forholdet ikke stemmer. Det kan like gjerne ligge hos psykologen som hos klienten. Psykologen må være pålitelig i den forstand at han/hun holder sin del av avtalen om tidspunkter, taushetsplikt og respekt for klienten; dennes behov for å føle egenverd og forsiktighet med å gi fra seg sine private, intime og ømtålige opplysninger.

Det skal ikke være psykologens feil om en føler seg presset eller satt til veggs. Mange klienter føler det slik fordi det er en følelse en lett får i forhold til de fleste mennesker. I samtale med psykologen bør en kunne kreve at denne følelsen er mindre påtrengende. Psykologer har sine fordommer, selv om en bestreber seg på å holde dem under kontroll. Likevel kan en ikke se bort fra at holdninger hos psykologen kan gjøre vekstprosessen tregere enn nødvendig. For eksempel hender det at enkelte klienter kommer med sterke og åpenbare fordommer mot alt fra ungdom til innvandrere. Da er det fristende for behandler å ville "sette klienten på plass." Den riktige holdningen ville utløse følgende spørsmål: Hva i all verden kan det komme av at klienten har bruk for slike fordommer for å opprettholde egen selvrespekt? Det er ikke gagnlig om psykologen spiller ut sine egne fordommer mot andres fordommer og setter folk til veggs. Psykologens oppgave er å forstå enda bedre hvordan klienten har det med seg selv. Psykologen må ikke presse egen løsninger over på klienten. Vi må alle ta de avgjørelser som gjelder vårt liv. Vi har rett til å velge - også til å velge galt. Men målet med samtalen vil alltid være det positive - hjelp til å treffe de beste avgjørelser. Noen er opptatt av om det finnes problemer som er uløselige, eller som er så alvorlige at en må innlegges i psykiatrisk sykehus eller klinikk, kanskje få medisiner for å få hjelp. I noen tilfeller er det slik. Problemene kan ha hopet seg opp over lang tid, presset blitt for stort. Likevel - vi har alle noe å hente om vi legger de vanskene vi har åpent, får det hele frem i lyset og samtaler med et annet menneske om det. Bare det å bli møtt med akseptering og respekt for det vi er, slik som vi har det, er en verdifull erfaring i seg selv.