Vanlige spørsmål

I denne delen finner du svar på mange vanlige spørsmål knyttet til det å gå til psykolog, hva en psykolog er og hva en psykolog gjør. Klikk på de forskjelle spørsmålene for nærmere informasjon.

• Hva er en psykolog?
• Hva er en psykologspesialist?
• Hva er forskjellen på en psykolog og en psykiater?
• Hva gjør en psykolog - og kan en psykolog alltid hjelpe?
• Hvordan kan jeg vite at jeg bør gå til psykolog (er jeg syk nok)?
• Vil jeg få en diagnose hos psykologen?
• Hvor lenge må jeg gå hos psykologen?
• Må jeg ha henvisning fra lege for å gå til psykolog?
• Vil jeg få refundert utgiftene for å gå til psykolog?

Hva er en psykolog?

En psykolog i Norge er autorisert med hjemmel i lov av 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell § 53, jf. § 48, med de rettigheter og plikter som følger av den til enhver tid gjeldende norske lovgivning som regulerer helsepersonells yrkesutøvelse.

Psykologer jobber innen en rekke ulike områder og fagfelt, og har internasjonalt stor variasjon i utdannelses- og kompetansebakgrunn. Klikk her for å lese mer om de svært ulike arbeidsområder for kjente/profilerte psykologer i Norge og utlandet.

Det finnes i dag 4400 psykologer i Norge, hvorav:

• 80% jobber i offentlig sektor
• 55% jobber innen helsevesenet på sykehus og ulike institusjoner
• 15% arbeider innen skoleverket i den pedagogisk-psykologiske tjenesten (PPT) og kompetansesentra
• 10% jobber innen forskning/undervisning
• 10% i selvstendig/privat praksis, klinisk eller som konsulenter
• 10% jobber innen andre områder, b.l.a. stillinger i næringslivet.

(Kilde: Norsk Psykologforening: www.psykol.no)

En nyutdannet psykolog i Norge har i dag en såkalt generalistutdannelse (scientific practioner) over 6 år som består av to hovedkomponenter:

1. En bred innføring i teori og forskningsmetodikk/forskningsresultater innen b.l.a. kognitiv psykologi, nevrobiologi, nevroanatomi, fyisiologi, biologisk psykologi, psykiatri/psykofarmaka, helsepsykologi (områder som stress, smerte, kroniske/terminale sykdommer, HIV/AIDS, vektproblematikk/fysisk aktivitet, kariovaskulære sykdommer), utviklingspsykologi, sosialpsykologi, personlighetspsykologi, arbeids - og organiasjonspsykologi, psykometri/testpsykologi, nevropsykologi (utredninger av ulike typer hjerneskader og hjernesykdommer som demenser/Alzheimer, Tourette m.m.), pedagogisk psykologi, abnormal psykologi/psykopatologi og klinisk psykologi for barn, voksne og eldre.
2. I tillegg innegår det en gradvis langvarig praktisk opplæring under veiledning av erfarne psykologer og leger som utgjør større praktikumsdeler i studiet. Eksempler på slik praksis er ved sykehus hvor det utføres hjernedisseksjon/opplæring i nevroanatomi, ved PP-kontorer med intervjutrening/praksis, ved offentlige institusjoner som Statens senter for epilepsi, Psykosomatisk avdeling på Rikshospitalet og ved Sunnaas sykehus hvor det utføres nevropsykologiske utredninger for pasienter med ulike former for hjerneskader/psykosomatiske lidelser. Det utføres også diagnostiske utredninger og samtaleterapi ved barne - og ungdomspsykiatriske poliklinikker og ved distriktspsykiatriske sentra for voksne.

Fordi psykologifaget spenner over et så vidt spekter av områder fordyper psykologer seg gjerne til slutt i ett fagområde som f.eks. klinisk barne - og ungdomspsykologi, klinisk voksenpsykologi, nevropsykologi, arbeids- og organisasjonspsykologi eller pedagogisk-psykologisk rådgivning. I tillegg er det mulig å ta en spesialistutdannelse innen et fagområde etter fullført psykologutdannelse.

En psykolog i Norge kan ikke skrive ut medisiner eller sykemelde (selv om et forslag om psykologers rett til å sykemelde mennesker med psykiske lidelser har vært under utredning hos Helse- og omsorgsdepartementet siden 2001).

I Norge er imidlertid psykologtittelen beskyttet på lik linje med f.eks. lege,- tannlege,-og fysioterapeut-tittelen. Formålet med slik tittelbeskyttelse er at folk flest ikke skal villedes ved at personer bruker titler de ikke er kvalifisert for å inneha. Dette tilsier at det bør være forbudt å bruke andre relaterte yrkesbetegnelser, særlig hvis slike andre yrkesbetegnelser er egnet til å villede folk flest til å tro at vedkommende tilhører en autorisert helsepersonellgruppe, som f.eks. autorisert psykolog eller lege (hvor vedkommende er bundet av forhold som taushetsplikt og dokumentasjonsplikt/journalføring).

Dette håndheves imidlertid i svært begrenset grad i Norge, og i prinsippet kan derfor alle personer både med begrenset/eller uten noen form for utdannelse og praksis kalle seg for eksempel psykoterapeut, psykoanalytiker, sexolog, terapeut, gruppeterapeut, tankefeltterapeut, psykodramatiker eller coach. Faren med dette er potensielt redusert sikkerhet og kvalitet for klienter og redusert tillit til helsepersonell og helsetjeneste.

Når det er sagt, utelukker dette imidlertid ikke at individer med slik alternativ bakgrunn kan ha en solid utdannelse og/eller gjøre en svært god jobb som terapeut.